top of page
Søk
  • Vekter77

9 mars 2018 - Katolske kirken - Del 3 - Luther og reformasjon


Martin Luther kalte Pavekirken "skjøgen". Og utvilsomt hadde han rett. Fordi Pavekirken fulgte ikke Bibelen - men også nektet folket å lese den på sitt eget språk. Dette for å skjule sin egen falske doktriner - som stred mot Bibelen. At folket ikke forsto - ga de som hindret folket å forstå - mye makt.

Martin Luther ble født i 1483. Faren som var middels velstående - så at gutten var smart - og ville at han skulle bli jurist. Men ting skjedde som gjorde at Martin valgte en annen vei. Det var døden som skremte han.

Rundt år 1505: "Luthers jordiske liv så lyst ut, men den unge mannens tanker kretset rundt andre emner enn jus. Like før den omtalte dagen på landeveien hadde Luther ved et uhell stukket seg selv i beinet med et sverd og nesten omkommet av blodtap. Ikke lenge etter døde en av hans jevnaldrende kamerater brått.

Ved begge anledninger kom døden ubehagelig tett på, og Luthers tanker ble dratt av forestillingen om hans egen død, og hvordan livet i det hinsidige ville fortone seg." Historie.

Faren til Martin Luther hadde funnet en kone til han - fra en bra familie - som satte Martin inn i sprikende tanker. Men det avgjørende for ham ble denne opplevelsen:

"Da han den 2. juli 1505 var på vei hjem til foreldrene i Mansfeld, ble han overrumplet av et overhendig tordenvær, og i redsel for å bli truffet av lynet, lovet han St. Anna - skytshelgen for gruvearbeiderne - at han skulle bli munk.

Dette var en dramatisk kursendring i forhold til den utdannelsen han skulle ta. Det var ikke så uvanlig i samtiden å gå i kloster og vie sitt liv til Gud. Så beslutningen om å bli munk var kanskje ikke et så spontant innfall som en skulle tro, tatt i betraktning at han følte seg syndig og ufullkommen og ønsket å tjene Gud på en bedre måte.

Den 17. juli 1505 - med et svært motvillig samtykke fra faren - begynte han prøvetiden som munk i det strenge klosteret til augustiner-munkene." Kilde.

Klosterlivet var hardt og fattigslig. Mens Paven levde som konge i grasiøse fester - ble alle andre katolikker oppmuntret til nøysomhet.

"I 1507 ble Luther ordinert til katolsk prest og utnevnt til professor ved universitetet i Wittenberg. Der studerte han Bibelen på original-språkene og begynte å forelese om Bibelens bøker, og veltalenhet hans fenget tilhørerne. Han ble en autoritet på Den hellige skrift.

Han forkynte det han leste i Bibelen, men var fremdeles en trofast sønn av pavekirken og hadde ingen tanke om å bli noe annet." Kilde.

Men ting skulle forandre seg:

"Luther var en trofast tilhenger av pavekirken, og da det i 1511 bød seg en anledning til dra på pilegrimsreise til Rom, nølte han ikke.

Han reiset til fots og bodde i klostrene underveis. I et kloster i Italia ble han full av forundring over den rikdom, luksus og prakt han så. Munkene hadde en fyrstelig inntekt og bodde i praktfulle værelser. De var kledd i fine, kostbare drakter og spiste ved et overdådig bord.

Luther sammenlignet dette med sitt eget spartanske og selvfornektende liv. Han begynte å bli forvirret og usikker.

Da Luther omsider fikk øye på Rom, ble han fylt av ærbødighet over å komme til "den høyhellige byen" .

Han besøkte kirkene og gjorde alle de påkrevde seremoniene. Han var fjetret over de vidunderlige historiene prestene og munkene fortalte.

Men over alt fikk han samtidig se ting som fylte ham med forbauselse og gru. Han fikk se den ugudeligheten som rådet i alle klasser innen geistligheten.

Alle typer geistlige fortalte uanstendige vitser og kom med bespottelser selv under messen. Som munk og prest kom Luther i kontakt med både munker, prester og folk i byen, og samme hvor han kom, fikk han se et så utsvevende og vilt liv at han knapt kunne tro sine egne øyne og ører.

Han følte at det heller strømmet all slags synd og fordervelse fra Rom enn fromhet og inspirasjon til å tjene Gud.

Luther benyttet enhver anledning til å gjøre bot for sin syndighet. Derfor ville han benytte anledningen til å krype på sine knær opp "Pilatustrappen". Paven hadde nemlig for nylig utstedt et dekret som lovet avlat til alle som gjorde det.

Man påsto at Frelseren gikk nedover den da han forlot den romerske rettssalen. På en mirakuløs måte skulle den være overført fra Jerusalem til Rom.

I en andektig stemning gikk Luther en dag opp disse trappetrinnene. Plutselig var det som en stemme med tordenrøst sa til ham:

"Den rettferdige skal leve ved tro." Rom. 1,17.



Skamfull og redselslagen reiste han seg opp og forlot stedet.

Dette skriftstedet - Rom. 1,17 - ble stående tindrende klart for ham resten av livet.

Fra det øyeblikk så han klarere enn noen gang villfarelsen i det å stole på menneskelige gjerninger for å bli frelse.

Dette var stikk imot det kirken læte. Den læte at en måtte komme til presten og bekjenne. Så ble det opp til presten å bestemme hva slags bot han skulle legge på synderen.

Han så hvor nødvendig det er alltid å tro at en angrende synder helt fritt kan motta det Kristus kom for å levd opp til og som han ønsker å gi oss i gave - et rent rulleblad - noe et syndig menneske ikke selv kan klare å leve opp til.

Da han snudde ryggen til pavens høyborg og all ugudelighet som var der, fjernet han seg også mer og mer fra den pavelige teologien. Dette ble opptakten til bruddet som kom med pavekirken etter hvert - et brudd som han ikke drømte om skulle komme." Kilde.

Luther forsatte enda en stund til i den katolske kirken - men begynte å studere mer og mer læren:

"Luther studerte nå Bibelen mer inngående enn noen gang. Han hadde gitt et hellig løfte om at han først og fremst skulle forkynne og forsvare Guds Ord med troskap, framfor å fordype seg i pavens og kirkens skrifter og forordninger.

Bibelforkynnelse hadde vært forsømt i mange hundre år til fordel for kirkens forskrifter, seremonier og lære.

Luthers bibelforkynnelse ble derfor noe helt nytt i tiden. Han framholdt klart og tydelig at de kristne ikke bør godkjenne andre lærdommer enn dem som grunner seg på Skriftens autoritet.

Slike utsagn var et direkte slag mot selve grunnvollen for den pavelige overhøyhet. Samtidig var dette det grunnleggende prinsippet for reformasjonen som skulle komme." Kilde.

Luther gikk så til kamp mot Avlatshandel:

"Da Luther forkynte fri syndsforlatelse, kom dette i konflikt med det katolske systemet med skrifting, bøter og avlat. Disse læresetningene passet like lite sammen som lys og mørke. Det ene må vike for det andre. Å forkynne og forsvare det ene er ensbetydende med å angripe det andre.

Romerkirken hadde gjort syndstilgivelse til en handelsvare som kirken hadde store inntekter fra. Da det ble behov for store pengesummer for å bygge St. Peterskirken i Rom, ga Pave Julius II tillatelse til å selge avlatsbrev til inntekt for krikebyggingen.

For pengene folk betalte i avlat for syndene sine, skulle det bygges et tempel der en kunne tilbe Gud - jo mer ugudelighet og synd, jo mer penger til det hellige.

Da hadde ikke paven regnet med at det var en rettskaffen mann i Wittenberg som hadde oppdaget sannheten i Bibelen om at Gud gir syndere tilgivelse gratis. Luther angrep ikke paven eller kirken som sådan. Det var først og fremst måten salget av avlatsbrevene foregikk på som fikk Luther til å reagere." Kilde.

"Hadde folk hatt Bibelen, kunne de lett ha avslørt svindelen. Men all lesing fra Bibelen foregikk på latin, og kirken var best tjent med at folk ikke hadde Bibelen. Folks uvitenhet ga kirkens ledere makt og rikdom."

Mange var redde å gå imot Pavekirken

"Det var flere lærde og fromme menn innen kirken som tvilte på læren om avlat. Det var ikke i samsvar med Guds ord, og det var fornuftsstridig. Men ingen av de geistlige våget å kritiser eller bekjempe den tvilsomme handelen.

Men blant vanlige folk var det noen som begynte å bli urolige og tvilrådige. Mange spurte om ikke noen snart ville stoppe den åpenbart betenkelige måten å få syndsforlatelse på.

Folk ble forlegne da Luther nektet å gi syndsforlatelse på grunnlag av avlatsbrevene, og de gikk tilbake til Tetzel og klagde. Noen var modige nok til å forlange pengene tilbake.

Tetzel ble rasende og kom med de verst tenkelige forbannelser. Han tente bål på torvene og erklærte at han hadde fullmakt fra paven til å brenne alle kjettere som våget å sette seg opp mot hans hellige avlat.

Frelsen er av nåde - og kan ikke kjøpes

Luther tok nå opp spørsmålet om avlat i prekenene sine selv om han derved satte en ordning som paven hadde bestemt, i et dårlig lys.

Han talte om syndens onde vesen og lærte tilhørerne at det er umulig for noe menneske å gjøre noe selv for å minkse syndens konsekvenser eller for å unngå dens straff.

Omvendelse til Gud og tro på Kristus er det eneste som kan frelse synderen. En kan ikke kjøpe Kristi nåde. Den er en ufortjent gave.

Han rådet folk til ikke å kjøpe avlat. Han fortalte hvordan han selv hadde forsøkt å oppnå frelse ved hjelp av bot og ydmykelse, og han forsikret dem at det bare var ved tro på Kristus og ved å se bort fra seg selv en kunne finne fred og glede.

Luthers 95 teser

I slottskirken i Wittenberg var det mange relikvier. På visse dager ble disse vist fram for folk, og det ble gitt full syndsforlatelse til alle som da besøkte kirken og skriftet. Av den grunn kom det en mengde folk til kirken på disse dagene.



Luther slår opp 95 teser på slottskirken i Wittenberg

"Alle helgens dag" var en av de viktigste av disse dagene. Dagen i forveien blandet Luther seg med folk som alt var på vei til kirken.

31. oktober 1517 slo Luther opp 95 teser - setninger - på døren til slottskirken i Wittenberg.

Han erklærte seg villig til å forsvare tesene på universitetet neste dag overfor enhver som ville angripe dem.

Det var ganske vanlig på den tiden å gjøre kjent sine meninger på denne måten. Dette var innledningen til en debatt omkring temaet.

Setningene tiltrakk seg alminnelig oppmerksomhet. De ble lest om og om igjen og gjentatt over alt. Det ble stor oppstandelse på universitetet og i hele byen

I tesene påviste Luther at makten til å gi syndsforlatelse og til å ettergi straff for synd, aldri var blitt overdratt til paven eller til noe annet menneske."

Bare Bibelen har den høyeste autoritet over Kirkens meninger og tro

Når motstanderne til Luther argumenterte med å viste til pavens autoritet og bestemmelser eller til kirkefedrene eller til kirkens skikker og overleveringer, møtte han dem med Bibelen - bare med Bibelen. Her møtte de argumenter som de ikke kunne motbevise.

Drep Luther!

De stod maktesløse overfor Luther med Bibelen. Derfor anklagde de han for kjetteri og ville ikke la han leven en eneste dag til. De forlange at det skulle reises et skafottet umiddelbart. Å la Luther leve, betraktet de som høyforræderi mot kirken.

Folk våkner

Men mens de mektige raste, vekket stormen omkring Luther tenkende mennesker over hele Tyskland. De leste det han hadde skrevet - også prekenene som ble gitt ut skriftlig. Folk ble mer og mer opplyst om sannhet og bedrageri. Litt etter litt ble tilliten til kirkens former, prosesjoner og ritualer svekket.

Fordommene mot det Luther la fram, avtok, og det begynte å utvikle seg en levende tro blant folk.

Luther brukte Bibelen for å teste ut hver læresetning og påstand for å undersøke om de holdt mål i forhold til Guds Ord. Dette likte folk. De som var oppdratt til å gå til presten i alle religiøse anliggender, lærete å henvende seg direkte til Gud gjennom bønn og tro."

Rom til kamp mot Luther

"Rom skulle ha hevn. Det smittsomme kjetteriet som Luther hadde satt i gang skulle utryddes en gang for alle.

Her la pavedømmet for dagen sitt sanne jeg. Det fantes ikke spor av kristelige prinsipper eller alminnelig rettferdighet i legatens instrukser.

Den hellige far, den eneste suverene, ufeilbare autoritet i kirke og stat, hadde forhåndsdømt Luther lenge før Luthers sak var formelt undersøkt.

Luther var i Tyskland - langt borte fra Rom - men før Luther hadde fått sagt ett eneste ord til sitt forsvar, var han erklært å være en kjetter som skulle brennes på bålet."

Jeg vil anbefalle alle, som er interessert - i å lese mer om Luther på denne bloggen fra Luthers barndom - og hans liv.

15 visninger0 kommentarer
Post: Blog2_Post
bottom of page