Av Terje Carlsen, frilansjournalist
I det 8. århundre sto nordafrikanske jihadister bare 10 mil fra Paris. I 1300 år har folk i Europa, Midtøsten og Afrika vært hjemsøkt av islamistisk terror fra mennesker fra Maghreb-regionen, slik vi har sett den i London, Madrid, i In Amenas, Paris, og nå sist i København.
Angrepet mot Kruttønden i København og en jødisk vakt ved konfirmasjon i den danske hovedstaden føyer seg inn i en rekke jihadistiske angrep mot Europa gjennom 1300 år. Jihadisme er en indre og ytre plikt som noen muslimer oppfatter de har ifølge Koranen, og som på det ytre plan er imperialistisk i sin natur.
Jihad, eller hellig krig, i islams navn går langt tilbake. De islamske erobringene er betegnelsen på arabernes ekspansjon etter den islamske profetens død. Midtøsten, Nord-Afrika og store deler av Sør-Europa ble erobret og islamisert. Den lokale befolkningen ble tvunget til å konvertere fra kristendom, eller jødedom, til islam, eller de risikerte å bli halshugget av arabiske krumsabler.
I 732 sto de muslimske erobrerne bare 10 mil fra Paris, inntil de ble stanset av den frankiske kommandanten Charles Martel, som stoppet dem ikke langt fra Poiters (Bostom, Andrew 2005). Dette var i det store og hele muslimer fra de samme folkestammer i Maghreb-regionen i Nord-Afrika som angrep gassanlegget i In Amenas.
Store deler av Sør-Europa ble omgjort til emirater i middelalderen. Kristne ble gjort til slaver, eller dhimmis, det vil si annenrangs borgere. Men et sted fikk de islamistiske erobrerne virkelig prøvd sin tro og sin moral til å sloss, nemlig på Sicilia. Sicilianerne er et stolt folkeslag som ikke lett lar seg underkaste andre. De kjempet da også som løver mot islamistene – som i det 8. og 9. århundre slo til sjøveien mot de sentrale livsnervene på øya som byene Catanya, Siracusa, Palermo, og Taormina, der de brente avlinger og hugget ned barn, kvinner, syke og friske menn.
Særlig hjerterått var angrepet på Siracusa i 878 ifølge den amerikanske forskeren, legen og forfatteren Andrew Bostom. I boken The Legacy of Jihad (2005) beskriver han – basert på europeiske og arabiske kilder – ganske detaljert hvordan islamistene for frem i sin hellige krigføring. Den arabiske lynkrigen møtte imidlertid også der stor motstand. Borgere kjempet side om side med garnisonens folk. Først etter ni måneders beleiring, måtte Siracusa legge ned våpnene.
Etter å ha nedkjempet de heroiske sicilianske soldatene, gikk de løs på lokalbefolkningen. En rekke mennesker som syke, gamle, kvinner og barn, og som hadde søkt tilflukt i Den hellige frelserens kirke, ble regelrett hogget ned med arabiske krumsabler. Etter denne udåden fortsatte de sine herjinger gjennom byen, og slaktet ned for fote de som ikke i siste øyeblikk lovet å konvertere til islam. En uke etter massakren, gjorde imidlertid de modige tilfangetatte sicilianerne opprør mot de nye herskerne. Resultat: 4 000 mennesker ble slaktet ned, ifølge krøniken til al-Bayyan (Bostom 422:2005).
De skrekkelige scenene fra Siracusa gjentok seg i by etter by. I 902 inntok den fryktede krigsherre Ibrahim in Ahmad byen Taormina som ligger på de høye klippene ved kysten øst for Etna. Her gjentok barbariet fra Siracusa seg. De overlevende måtte nå innordne seg regler som gjorde dem til annenrangs folk. PhD David Gress skriver i en kronikk i Jyllandsposten i 2006: ”(…) det er endnu et forhold, der strider mod en av de mest hårdføre historiske legender, som våre dage hylder, nemlig at den middelalderlige islam var tolerant, mens kristendommen ikke var det”
I perioden som fulgte, kom det i stand en omfattende slavehandel, med Sicilia, og Venezia som det største slavemarkedet i Sentral-Europa. De som var involvert i handelen med kristne slaver til Nord-Afrika (Maghreb) var oppsiktsvekkende nok kristne handelsmenn i de kommersielle sentraene i Napoli og Amalfi. Jødene som tidligere – på grunn av eksklusjon fra jordbruk – var sentrale i handelen med de muslimske nordafrikanerne – var nå blitt marginalisert av de kristne handelsmenn som følge av forfølgelser. Disse handelsmennene var også sentrale håndlangere da islamistene erobret Sicilia (Karsh, Efraim 2006). Slavehandelen med hvite europeere fortsatte under det osmanske riket.
Den senere norske kongen Harald Hardråde (Olav den Helliges halvbror, og Sigurd Syrs sønn), var i sin tid som leiesoldat for den bysantiske keiseren med i flere angrep på Sicilia, mot de islamistiske makthaverne i Siracusa, Catanya og Palermo. Ifølge Snorre Sturlasson (1979:484) skal den fryktløse og listige Hardråde, som skal ha klatret helt opp til regimentsjef i Bysants, ha erobret en siciliansk by ved å fange fugler som hekket i bygårdene for så å kline voks og høvelspon på dem, sette fyr på, for så å la dem fly tilbake til redene under takmønene i byen Slik brant byen ned.
Harald Hardrådes angrep på islamistenes festepunkter på det han kalte Sikiløy, var begynnelsen på slutten for de hensynsløse erobrerne fra Maghreb-regionen. Nå ventet en gullalder for den vakre øya. Det normanniske kongedømme på Sicilia, som varte til 1192, ”anses for det absolutte højdepunkt i Siciliens historie. Politisk og administrativt var normannerriget Europas mest udviklede stat” (op.cit.).
Hvordan kunne en slik positiv kraft utvikle seg etter hundreår med islamistisk terror. Det finnes flere svar på det. Men en av grunnene er at sicilianerne aldri lot seg beseire.
En forklaring som er gitt, og som David Gress gjengir i Jyllands-Posten, er at Sicilia i motsetning til Spania, Midt-Østen og Nord-Afrika bestod av mange byer, noe som forsinket erobringen. Derved ble øyas gamle kulturmønstre i større grad bevart. Men den islamistiske terroren på Sicilia må likevel ha vært svært traumatisk for innbyggerne. De ulike formuttrykkene i arkitekturen forteller riktignok tydelig at Sicilia har vært et brennpunkt mellom øst og vest. Men den mauriske delen av byrommene i Palermo, Siracusa og Taormina er i stor grad “overmalt” med kristen symbolikk. En kan betrakte dette som en slags dementikultur, overlesset som den er med kristen symbolikk. Det er forståelig ut ifra sicilianernes historiske erfaring.
Mange mener at radikale muslimer ikke er så brutale i dag som for 1000 år siden, og at bildet er mer nyansert. Selv i svært strenge islamske regimer har man adoptert den vestlige økonomiske diskursen i handel med olje. Men jeg tror det handler mer om en identitetspolitisk verdikamp som er like gammel som historien: Den mellom synden og moralen. Eller sagt med andre ord: Holdningene til sex, ekteskap, likestilling, abort, skilsmisse og homoseksuelle. World Value Survey viste da også i en rapport fra 2003, at demokrati som styreform nøt presis den samme brede oppslutning blant folkene i vestlige og muslimske land (82 prosent).
Derimot åpnet det seg en kjempekløft i synet på kvinnelige ledere, skilsmisse, homoseksualitet, kvinnekamp, og andre frihetsverdier som ytringsfrihet. Mens henholdsvis 60 prosent og 53 prosent av de vestlige befolkninger hadde en høy grad av toleranse for skilsmisse og homoseksualitet, så var tallene kun 35 og 12 prosent i de muslimske landene. Den mest interessante oppdagelse i rapporten var dog at verdiforskjellene omkring det seksuelle ble større jo yngre generasjoner man sammenliknet (Kongsgaard 2004). Jeg har ikke tall som forteller hvordan holdningene til slike stridsspørsmål er i dag. Men det er klart at kvinnelig frigjøring og seksualitet må være noe av bakteppet for terror. Her har islamismen, sammen med voldsforherligelsen, en klar parallell til nazismen.
Terroren i Paris og København, og likvideringen av mennesker i Syria og Irak der IS har sin base, har en klar parallell til terroren på Sicilia fra det 9. århundre og utover. Det samme fandenivoldske hatet mot Europa ser vi i jihadistiske miljøer i dag. Så lenge de omkringliggende landene ikke har robuste statlige institusjoner, vil regionen rundt Middelhavet forbli ustabil og opphav til mer terror. Tatt i betraktning av at omtrent 10 prosent av europeiske muslimer støtter jihad og terror, har Vesten en formidabel oppgave foran seg.
Comments