En stund etter at de hadde gått fra hyrdene, kom de til det sted hvor Kristen møtte Utro fra byen Frafall. Modig minnet om ham og sa: «Her er det stedet hvor Kristen møtte Utro, som bar et tegn på sin gjenstridighet på ryggen sin. Og det kan jeg trygt si om denne mannen, at han aldri har tatt imot noe råd. Når han først falt, nyttet det ikke med noen overtalelser. Da han kom til korset og graven, traff han en som ba ham å se opp, men han skar tenner og trampet i bakken, og sa at han var fast bestemt på å gå tilbake til sin egen by. Før han kom til porten, møtte han Evangelist, som tilbød seg å rekke ham en hjelpende hånd for å få ham inn på den rette vegen igjen. Men Utro avviste ham med forakt. Han kom seg over muren og flyktet fra hans hjelpende hånd.»
Litt senere måtte de passere det stedet hvor Svakttroende tidligere var blitt røvet. Der sto en mann med et draget sverd, og hans ansikt var helt oversmurt med blod.
«Hvem er du?» spurte Modig.
Mitt navn er Sannhetsforfekter,» svarte mannen. «Jeg er en pilegrim som er på veg til den Himmelske stad. Underveis ble jeg overfalt av tre menn. De ba meg velge mellom tre ting: 1. Jeg skulle gi meg i lag med dem. 2. Eller vende tilbake igjen. 3. Hvis jeg ikke ville godta dette, skulle jeg dø på stedet. Til det første svarte jeg at jeg nå lenge hadde vært en sannferdig mann, og derfor kunne man ikke godt forlange at jeg skulle slå meg sammen med tyver og kjeltringer.
Så ville de ha et svar på det andre kravet. Dertil svarte jeg: «Når jeg har forlatt mitt hjemsted, er det fordi jeg ikke lenger finner det passende som oppholdssted. Og da kan jeg jo heller ikke vende tilbake dit.» Til slutt spurte de hva jeg hadde å bemerke til det siste, og jeg ga det svar at mitt liv var altfor kostbart til at jeg uten videre skulle gi det bort. «Dessuten, sa jeg, «har dere ikke noe med å stille slike krav — og gi meg valget mellom dem. Er dere ikke tilfreds med mitt svar, blir det verst for dere selv.» Da for de løs på meg. Det var Villmann, Hensynsløs og Trettekjær. Men jeg tok opp kampen med dem. Skjønt jeg var alene mot tre, kjempet jeg mot dem i tre timer. De hadde tilføyd meg noen sår, men jeg har betalt med samme mynt. De har forresten nettopp gått sin veg. Jeg antar at de «har hørt lyden av trampende hester», som man sier, for de tok flukten.»
Modig: «Jeg synes det var en ulik kamp, tre mot en!»
Sannhetsforjekter: «Sant nok, men noen flere eller flere for den som har sannheten på sin side, spiller ingen rolle. «Om en hær leirer seg mot meg, frykter ikke mitt hjerte; om krig reiser seg mot meg, frykter ikke mitt hjerte.» Salm. 27, 3. Dessuten har jeg lest i en fortelling om en mann som kjempet mot en hel hær. Hvor mange slo ikke Samson med kjevebenet av et asen?»
«Hvorfor ropte du ikke om hjelp?» spurte Modig.
Sannhetsforfekter: «Jeg ropte til min Konge, som jeg visste ville høre meg og gi meg usynlig hjelp. Det var tilstrekkelig for meg.»
Modig: «Du har oppført deg verdig. La oss se sverdet ditt!» Da han hadde fått det i hånden og betraktet det en stund, sa han: «Det var det jeg tenkte, det er en ekte Jerusalemklinge.»
Sannhetsforfekter: «Ja, og bare la en mann få et slikt våpen å svinge, så skal han kunne gi seg i kast med engler, dersom han da forstår å bruke det. Han behøver ikke å frykte for at det ikke skal holde, hvis han bare bruker det riktig. «Det kløver sjel og ånd, ledemot og marg!» (Hebr. 4, 12.)
Modig: «Men du kjempet jo riktig lenge? Det var da rart at du ikke ble trøtt.»
Sannhetsforjekter: «Jeg kjempet til sverdet hang fast ved hånden min. Det ble som del av meg selv, en forlengelse av min egen arm. Sverd og arm var ett, og da blodet rant av fingrene mine, kjempet jeg med så meget større mot.»
Modig: «Du har handlet vel, du har kjempet inntil blodet i din kamp mot synden. Du skal bli med oss, vi er dine venner.» — Dermed tok de og vasket sårene hans og ga ham av sine styrkemedisiner, og så gikk de sammen videre.
Modig syntes godt om den nye kameraten, for han var av samme støpning som han selv. Han begynte å spørre ham ut om forskjellige ting, for det første hvor han hørte hjemme.
Sannhetsforfekter: «Jeg er fra Mørkeland. Der er jeg født, og der bor min far og mor fremdeles.»
Modig: «Mørkeland? Ligger ikke det i nærheten av Fordervelsens by?»
Sannhetsforfekter: «Jo, det gjør det, og det som fikk meg til å dra ut på pilegrimsvandring, var dette: Det kom en herr Sannsier til våre trakter. Han fortalte oss om Kristen og alt det han hadde gjort, helt fra han forlot Fordervelsens by, sin kone og sine barn, og ga seg ut på pilegrimsvandring. Vi hørte om hvordan han hadde drept en slange som forsøkte å legge hindringer i vegen for ham, og at han nådde det målet han hadde satt seg. Han fortalte også om hvordan Kristen ble ønsket velkommen i sin Herres hus da han kom til porten til den Himmelske stad. Der ble han mottatt av skinnende vesener som blåste i basuner for ham. Klokkene i byen ringte i jubel over at han kom, og han ble iført klær av gull. Han fortalte også meget annet som jeg ikke skal gjenta nå. Denne mannen berettet så meget om Kristens reise at jeg følte hjertet brenne av lyst til å komme etter så snart som mulig. Hverken far eller mor kunne hindre meg i det. Jeg rev meg løs fra dem, og nå er jeg kommet langt på vegen.»
Modig: «Du kom inn gjennom porten, gjorde du ikke det?»
Sannhetsforfekter: «Det gjorde jeg, for den samme mannen fortalte oss at vår vandring ville være nytteløs hvis vi ikke begynte reisen med å gå gjennom porten.»
«Der kan du se,» sa Modig til Kristine, «at det din mann har vunnet ved sin pilegrimsvandring, er blitt kjent rundt omkring.»
Sannhetsforfekter: «Hva sier du, er dette Kristens kone?»
Modig: «Ja, det er det, og dette er de fire sønnene hans.»
Sannhetsforfekter: «Er de også på vandring?»
Modig: «Ja, de har fulgt med.»
Sannhetsforfekter: «Det gleder meg meget. Den prektige Kristen, hvor glad han skal bli når han får se dem som ikke ville følge med ham, komme inn gjennom den Himmelske port!»
Modig: «Ja, gleden over at han selv er der, kan ikke være stort større.»
Sannhetsforfekter: «Men siden vi nå er inne på dette, la meg høre mer om himmelen. Noen sier at vi kan kjenne igjen hverandre der oppe. Er det så?»
Modig: «Tror du at de vil kjenne igjen seg selv eller glede seg over å se seg selv i denne salighet? Og dersom du tror at de skal gjøre det, hvorfor skal de da ikke kunne kjenne igjen andre og glede seg over at det går andre godt? Og siden nå våre slektninger er vårt annet jeg, da kan vi vel dra den fornuftige slutning at vi vil bli mer glade over å se dem der enn ved å måtte savne dem.»
Sannhetsforfekter: «Jeg tror jeg forstår deg. Men er det noe du vil spørre meg om i forbindelse med min egen pilegrimsreise?»
Modig: «Ga dine foreldre sitt samtykke til at du skulle bli en pilegrim?»
Sannhetsforfekter: «De brukte alle tenkelige og utenkelige midler for å overtale meg til å bli hjemme.»
Modig: «Og hva hadde de imot det?»
Sannhetsforfekter: «De sa at det var et ørkesløst liv og at jeg aldri ville bli fornøyd med pilegrimslivet, med mindre jeg skulle være henfallen til dovenskap.»
Modig: «Og hva sa de mer?»»
Sannhetsforfekter: «De sa meg at den vegen som pilegrimene går, er den farligste vegen i hele verden.»
Modig: «Fortalte de hvorfor den vegen er så farlig?» Sannhetsforfekter: «Ja, i alle enkeltheter.»
Modig: «Nevn meg noen av dem!»
Sannhetsforfekter: «De fortalte om Mismotets sump, hvor Kristen holdt på å omkomme. De sa også at bueskytterne i Belzebubs festning sto ferdige til å skyte på dem som våget seg inn gjennom den trange porten. De fortalte meg om skogen og det uhyggelige fjellet, om fjellet Besværlighet, om løvene og om de tre kjempene Blodmann, Juling og Manndraper. De fortalte om en lumsk fiende som holdt til i Ydmykelsens dal, og at Kristen nesten ble berøvet livet der. Dessuten sa de at jeg måtte gjennom Dødsskyggens dal, hvor det er spøkelser, hvor lyset er mørke og hvor vegen er full av snarer, grøfter, fallemmer og torturredskaper. De visste også å berette om kjempen Fortvilelse og Tvilens borg og om tilintetgjørelsen som ventet pilegrimene der. Enn videre sa de at jeg måtte gå over den Forheksede mark, hvor pilegrimer løp den største fare, og til sist ville jeg komme til en elv som det ikke førte noen bro over, og denne elva lå mellom meg og det Himmelske land.»
Modig: «Og dette var alt sammen?»
Sannhetsforfekter: «Nei, de fortalte meg også at denne vegen var full av bedragere som ville narre gode mennesker bort fra den rette vegen.»
Modig: «Hva mente de med det?»
Sannhetsforfekter: «De sa at Verdslig-Vis lå på lur etter meg, og at Formalist og Hykler stadig holdt til der. Egennytte, Snakksom og Demas ville kretse omkring for å forsøke å fange meg. Smigreren ville også prøve å få meg i garnet sitt. Kanskje kunne det komme til å gå meg som grønnskollingen Uvitenhet, som ble sendt tilbake til hullet i fjellsiden og tvunget til å ta den sidevegen til helvete.»
Modig: «Ja, dette kunne da være nok til å ta motet fra deg. Sa de enda mer?»
Sannhetsforfekter: «Å ja da, de fortalte meg også om mange som i gamle dager hadde forsøkt seg på den vegen og hadde gått langt for å se om det var noe i dette snakket om all herligheten som så mange var ute etter. Men de kom tilbake og ble til latter for alle mennesker, og kalte seg selv noen ordentlige dumpapper som hadde forsøkt å gå den vegen. Og de regnet opp atskillige av dem som tidligere hadde forsøkt seg, som Hårdnakket, Føyelig, Mistillit, Fryktsom, Utro, gamle Gudsfornekter og flere. Noen av dem hadde gått meget langt for å se hva de kunne finne, men de hadde ikke hatt det ringeste utbytte av turen.»
Modig: «Kom de fram med flere ting for å ta motet fra deg?»
Sannhetsforfekter: «Ja, de fortalte meg om en herr Engstelig, som også var pilegrim. Han fant vegen så ensom at han aldri hadde en glad time der, og Mismodig holdt på å sulte i hjel undervegs, — og noe som jeg nær hadde glemt, — selv Kristen, som det hadde gått så store ord om, hadde druknet i den svarte elva. Han var ikke kommet et skritt videre, sa de, selv om andre pilegrimer forsøkte å tro det motsatte.»
Modig: «Men var det ikke noe av alt dette som skremte deg?»
Sannhetsforfekter: «Nei, jeg syntes det var bare småting.»
Modig: «Hvordan kunne det ha seg?»»
Sannhetsforfekter: «Jeg trodde på det som Sannsier hadde sagt, og det løftet meg opp over alt dette.»
Modig: «Da var det vel ved din tro du seiret?» Sannhetsforfekter: «Det var det, jeg trodde, derfor ga jeg meg i veg. Jeg kjempet mot alle dem som satte seg opp i mot meg, og ved tro er jeg kommet hit.»
«Kom hit, om du har lyst, og se en kriger, som våge kan en dyst og aldri viker!
La komme hva det vil, ja storm og vann og ild og Satans renkespill - han er en pilgrim.
Vil du ham skremme vekk med onde rykter?
Han kjenner ikke skrekk, han intet frykter.
Om kjemper stormer fram som løver imot lam, det skremmer ikke ham — — han er en pilgrim.
I storm og brott og brann han er den samme.
En sådan troens mann blir ei til skamme.
Men striden blir ei ved, en gang skal han få fred og legge sverdet ned,
------ den gode pilgrim.-»
Forhekset mark
Rett før man nådde Himmelens land, så måte man gjennom en prøvelse - Forhekset mark - hvor man bla. finner Uaktsom og Dumdristig - folk som har vandret lenge i troen, men så kommer det fristelser til å sove - hengi seg til kjødets nytelser - og ikke våke ved bønn og våkenhet ovenfor den situasjonen man er i. Den åndelige tåken over verden nå - rett før Jesus kommer igjen - er på samme farlige måte - hvor mange før så oppriktige kristne - har stanset opp, for de fant ting som de henga seg til, som de elsket høyere enn Herren.
De var nå kommet til den Forheksede mark, hvor luften gjorde søvnige. Her var jorden overgrodd med torner og tistler, men iblant kunne man se noen helt fortryllende lysthus! Hvis en mann setter seg ned eller legger seg til å sove der, er det etter manges mening et stort spørsmål om han noensinne kommer til å reise seg opp mer, eller i det hele tatt våkner mer i denne verden. Over denne skog av ugras gikk de med Modig i spissen, for var jo reiseføreren deres. Bakerst kom Sannhetsforfekter. Han skulle passe på baktroppen og forsvare den mot mulige overfall av drager, kjemper eller røvere. Her gikk de alle sammen med draget sverd, for de var klar over at dette var et farlig sted. De oppmuntret hverandre etter beste evne. Modig befalte Halteferdig å gå like etter ham, og Sannhetsforfekter skulle passe godt på Mismodig.
De hadde ikke gått langt før det kom sigende en tett tåke, og en lang stund var det så mørkt at de ikke kunne se hverandre. Da ropte de på hverandre for å kunne holde sammen. Som man vel kan tenke seg, var det en besværlig vandring selv for den modigste av dem, og det var enda verre for kvinnene og de unge, som var svake både legemlig og sjelelig. Men det gikk likevel ganske raskt framover, for de ble stadig oppmuntret både av han som gikk foran og han som gikk baketter.
Vegen var meget vanskelig å ta seg fram på, for den var full av søle og mudder. Det fantes ikke så meget som et eneste gjestgiveri eller herberge hvor de kunne la de svake hvile ut og styrke seg litt. Der hørtes stadig sukk og stønn. En snublet over en busk, andre ble sittende fast i mudderet. Et par av de unge mistet skoene sine i søla. «Jeg greier ikke mer!» var det en som ropte. «Hallo! hvor er du?» skrek en annen. — «Jeg sitter fast i buskene og kommer ikke løs igjen!» sa en tredje.
Endelig kom de til en lun og koselig hytte, som var forsynt med stoler og benker. Det var også et mykt leie som så riktig innbydende ut for trøtte pilegrimer. Men denne hytten var satt opp for å friste dem som begynte å gå trøtt. Likevel var det ikke én av disse som gjorde det minste tegn til å stoppe opp her. Jeg la merke til at de ga nøye akt på Modigs råd, og fulgte hans minste vink. Og han fortalte dem samvittighetsfullt om farene så snart de nærmet seg dem. De andre tok seg sammen og oppmuntret hverandre til ikke å gi etter for kjødets fristelser.
Denne hytten bar navnet «Den dovnes venn. Den var satt opp for å lokke trøtte pilegrimer til å slå seg til ro.
Jeg så hvordan de fortsatte vandringen bortover denne ødslige strekningen til de kom til et område hvor det var meget lett å miste vegen. I fullt dagslys var det ingen sak for vegviseren å holde rett kurs, men nå var han nødt til å stanse opp litt for å få undersøkt vegen. Han hadde et kart i lommen sin, og dette tok han fram. Der var alle veger avtegnet både til og fra den Himmelske stad. Han slo ild for å kunne se, for han gikk aldri uten fyrtøy på seg.
Etter å ha sett på kartet bød han dem å se seg for å ta av til høyre. Hadde han ikke tatt denne forsiktighetsregel, ville de sikkert kommet til i drukne i mudderet, for et lite stykke foran dem var det en bunnløs grav ved enden av en av de dårligste vegene. Den var full av søle og var lagt der for å oppsluke pilegrimene.
Da tenkte jeg ved meg selv: «Enhver som drar i veg på pilgrimsvandring, bør ta med seg et slikt kart, så han kan se etter hvilken han skal ta hver gang han står tvilrådig.» Så gikk de over det forheksede området til de kom til en annen hytte, som lå like ved vegen. I den lå det to menn som het uaktsom og Dumdristig. Så langt var det kommet på sin vandring, her var de blitt så trøtte at de hadde lagt seg til å sove. Da våre pilgrimer fikk se dette, ble de stående og riste på hodet, for de visste at disse to var i en fortvilet situasjon. De overveide hva de skulle om de skulle gå videre og overlate dem til deres skjebne, stanse litt og forsøke å vekke dem. Til slutt ble de enige om siste, hvis de da var i stand til å få dem våkne. Men de måtte se på at de ikke ble sittende der selv og lot seg friste av den innbydende hytten.
De gikk da inn og snakket til mennene og nevnte dem ved navn, Modig kjente dem. Men de fikk ikke en eneste lyd til svar. Da Modig bort og ristet i dem for å få dem våkne. Da sa den ene:
«Jeg skal betale deg når jeg får penger.» Den andre sa: «Jeg skal kjempe så lenge jeg kan bruke sverdet.» En av guttene kunne ikke la være å le.
Kristine spurte: «Hva er meningen med dette?»
«De snakker i søvne,» svarte Modig. «En kan klype eller slå dem, eller gjøre hva som helst, de vil svare omtrent på samme måten. De ligner en mann i gamle dager, som sa, da bølgene slo omkring ham mens han sov på masten av et skip: «Når jeg våkner, vil jeg søke det igjen.» (Ordsp. 23, 34—35.)
Du vet at mennesker som sover, prater alt mulig tull. Det fins ikke fornuft det de sier. Det er like liten sammenheng i deres ord som mellom deres pilegrimsvandring og deres hvile her. Det er det som er det sørgelige, at når uaktsomme folk drar ut på pilegrimsvandring, går det slik med dem. Det er ikke en av tyve som når fram. Denne forheksede mark er et av de siste angrepssteder som fienden har, derfor er det lagt slik ved enden av vegen, for at det skal være desto farligere for oss. Fienden tenker som så: «Når de er trøtte, vil de være så meget mer fristet til å sitte ned, og de er mest slitne når de nærmer seg slutten på reisen. Derfor sies det at den forheksede mark er lagt så nær landet Beluah, og så nær reisens mål. Pilegrimene må se seg ekstra godt for her, så det ikke går med dem som med disse to, at de faller i søvn og ikke våkner mer.»
Pilegrimene ble forskrekket og ønsket bare å komme videre, men de ba Modig tenne lys, så de kunne se bedre å komme seg videre, for mørket var tett. Men de unge begynte å bli sørgelig trøtte, og ropte til ham som elsker pilegrimene at han skulle jevne vegen for dem. Om en stund begynte det å blåse så skodden drev vekk, og luften ble klar og ren. De var ikke på langt nær kommet over det forheksede område, men kunne likevel se hverandre bedre enn før. Likeledes hadde de nå full oversikt over vegen de skulle gå.
Da de var kommet nesten helt over, hørte de en høytidelig stemme foran seg. Det lød som om den talende var meget bedrøvet. De så seg omkring og fikk øye på en mann som lå på kne med foldede hender og med øynene vendt mot himmelen. Han syntes å snakke alvorlig med én der oppe. De gikk nærmere, men kunne ikke høre hva han sa. For ikke å forstyrre ham, gikk de ganske stille. Da han hadde snakket fra seg, reiste han seg og begynte å springe bortover mot den Himmelske staden. Modig ropte på ham: «Hør, min venn, la oss gå sammen hvis du har tenkt deg til den Himmelske stad!»
Mannen stanset, så de nådde ham igjen. Da Ærlig fikk se nærmere på ham, sa han: «Jeg kjenner ham!»
- «Hvem er han?» spurte Sannhetsforfekter.
«Det er en som kommer fra de samme traktene som jeg,» svarte Ærlig. «Han heter Standhaftig, og er en god pilegrim.»
Mannen kjente også Ærlig og ropte: «Hallo, fader Ærlig, er du her?»
«Ja,» svarte Ærlig, «det er meg, likeså sikkert som du står der».
«Jeg er riktig glad over at jeg har funnet deg på denne vegen,» sa Standhaftig.
«Og jeg er likeså glad over at jeg har funnet deg på kne i bønn,» sa Ærlig.
Standhaftig rødmet og spurte: «Så du meg?»
«Ja, og det gjorde de andre også, og vi gledet oss meget over det synet.»
«Hva tenkte dere om det?» spurte Standhaftig.
«Hva vi tenkte?» svarte Ærlig, «vi forsto at vi hadde truffet en ærlig mann på vår veg, en vi kunne slå følge med.»
«Jeg skulle være lykkelig om dere ikke tenkte feil,» svarte Standhaftig, «men hvis jeg ikke er slik som jeg burde, må jeg selv svi for det.»
«Det er sant, men din frykt overbeviser meg ytterligere om at alt er i orden mellom pilegrimenes Fyrste og din sjel. For han sier: Salig er det menneske som alltid frykter!”» (Ordsp. 28, 14.)
Sannhetsforfekter: «Men si meg engang, kjære bror, hvorfor å du nylig på kne? Var det en eller annen guddommelig opplevelse om fikk deg til å knele?»
Standhaftig: «Som du vet befinner vi oss på den Forheksede mark. det jeg gikk bortover her, undret jeg meg over den farlige egenskap om denne vegen har. Mange har kommet så langt på sin vandring, men har stoppet opp her og er blitt ødelagt. Jeg gikk også og tenkte på hvilken skjebne disse menneskene har fått. De har ikke hatt noen voldsom død, og døden har heller ikke vært tung og smertefull for dem. De som har sovnet inn her, har begynt sin vandring med glad lengsel og har endt med et svakt ønske.»
«Så du de to mennene i løvhytta?» avbrøt Ærlig ham,» de lå og sov der borte.»
Standhaftig: «Javisst så jeg Uaktsom og Dumdristig, og så vidt jeg skjønner, kommer de til å ligge der til de råtner. (Ordsp. 10, 7.) Men for å gå videre i min beretning: Mens jeg gikk der og tenkte, om det en dame bort til meg. Hun var kledd i en pen, gammeldags drakt. Hun presenterte seg og tilbød meg tre ting, nemlig sitt legeme, sin pung og sin seng. Sant å si var jeg både trøtt og sliten, og fattig som et kryp, og det hadde hun nok greie på, den heksen. Og avviste henne gang på gang, men hun bare smilte til mine protester. Da tok jeg til å bli sint, men det brydde hun seg ikke det ringeste om. Hun bare fornyet sine tilbud, og sa at hvis jeg ville rette meg etter henne, ville jeg bli rik og lykkelig. Hun sa at hun var verdens herskerinne og at hun gjorde menneskene lykkelige, og spurte da hva hun hette, og hun sa at hennes navn var frk såpeboble.
Dette fikk meg til å fjerne meg ennå lenger bort fra henne, men hun fulgte etter meg med sine lokkende tilbud. Da la jeg meg på kne, som dere så, og med løftede hender anropte jeg Ham som har sagt at han vil frelse. Akkurat med det samme dere kom, fjernet kvinnen seg. Da fortsatte jeg med å takke ham for frelsen, for jeg skjønte at hun ville meg ikke noe godt, men hadde til hensikt å legge meg hindringer i vegen.»
Ærlig: «Hun hadde utvilsomt dårlige hensikter. Men det forekommer meg virkelig at jeg engang må ha møtt henne eller lest om henne.»
Standhaftig: «Kanskje du har gjort begge delene.»
Ærlig: «Fru Såpeboble, er det ikke en høy, statelig dame, litt mørk av utseende?»
Standhaftig: «Det stemmer, slik ser hun ut.»
Ærlig: «Snakker hun ikke meget innsmigrende og smiler for hver setning?»
Standhaftig: «Du har truffet det riktig igjen, for det er akkurat slik hun oppfører seg!»
Ærlig: «Bærer hun ikke en tung pung ved beltet, og stakk hun ikke hånden ned i den og raslet med pengene som om de var hele hennes glede?»
Standhaftig: «Jo, det stemmer, du kunne ikke ha beskrevet
henne tydeligere om hun hadde stått her foran deg.»
Ærlig: «Den som har malt henne, har vært en stor kunstner, og den som har skrevet om henne, har sagt sant!»
Modig: «Denne kvinnen er en heks, og det er hun som med sine
trolldomskunster har forhekset jordbunnen her omkring. Enhver som legger hodet i hennes skjød, kan likeså godt legge det på den blokken som øksen henger over, og den som fester sine øyne på hennes skjønnhet, er Guds fiende. (Jak. 4, 4; 1. Joh. 2, 15.) Det er hun som vedlikeholder prakten hos pilegrimenes fiender, hun har ført mange pilegrimer bort fra den rette vegen. Riktig en slarvekjerring er hun. Både hun og døtrene hennes har alltid en eller annen pilegrim i hælene på seg, som de lokker og drar med dette livs herligheter. Hun er frekk og uforskammet og tiltaler hver eneste mann hun treffer. Hun ler foraktelig av de fattige pilegrimene, men roser høylydt de rike. Er det noen som forstår å skaffe seg penger, snakker hun rosende om ham rundt omkring i husene. Hun elsker fester og drikkelag, og er alltid å finne ved fråtserens bord. Noen steder gir hun seg ut for å være gudinne, og derfor er det enkelte som tilber henne, og hun påstår at ingen kan by på så mye godt som hun. Hun tilbyr seg å ta seg av barna, hvis de bare vil elske henne og gjøre stas av henne. Hun strør ut gull som støv enkelte steder og til enkelte personer. Hun ynder å bli etterstrebt og ligge ved mennenes bryst. Hun blir aldri trøtt av å snakke om sin egen herlighet. Kongeriker og kroner lover hun bort til dem som vil lyde hennes råd. Hvor mange har hun ikke brakt til galgen, og ennå ti tusen ganger flere til helvete!»
Standhaftig: «Det er en stor lykke at jeg kunne motstå henne; hvem vet hvor hun kunne ha slept meg hen?»
Modig: «Nei, det er det bare Gud som vet. Men hun ville sikkert ha forført deg til mange fordervelige lyster som hun pleier. (1. Tim. 6, 9.) Det var hun som satte Absalon opp imot sin far og Jeroboam mot sin herre. Det var hun som forledet Judas til å selge sin Herre, og som fikk Demas til å avstå fra gudsfrykt og pilegrimsliv. Det er ingen som har full rede på all den skade hun gjør. Hun setter splid mellom styrere og undersåtter, mellom foreldre og barn og mellom venner, mellom mann og kone, mellom mannen og ham selv, dvs. mellom kjød og ånd. Min gode Standhaftig, du svarer til ditt navn! Fortsett med å stå like fast, hva der enn måtte komme!»
Under denne samtalen svingte pilegrimenes følelser mellom glede og frykt, men til sist ga de seg til å synge:
«Det er så mange farer og listig skjulte garn, og Mørkets Fyrste søker å lokke Herrens barn.
Det er så lett å falle, så ta deg vel i akt!
Selv mot ditt ønske kan du lett få flekker på din drakt.
Senere så jeg de var kommet inn i Beluahs land (Oa: Jesaja 62:4, ett land som er velsignet av Herren), hvor solen varmer både dag og natt. Men nå var de meget trøtte, så de tok seg en liten hvil. Dette landet sto åpent for pilegrimene, og vingården; frukthagene tilhørte kongen av det Himmelske land, så det var bare å forsyne seg av det som fantes der. Den lille hvilen gjorde dem godt, og de bestemte seg snart for å dra videre. Klokkene ringte, basunene tonte uavlatelig, så det ble ikke noen søvn, men de følte seg likevel så opplivet som om de hadde hatt den deiligste søvn.
Gjennom gatene lød ropet: «Flere pilgrimer er kommet til byen!» Og andre svarte: «Det var mange som gikk over floden og slapp inn gjennom de gyldne portene.» Så lød ropene: «Det er nettopp kommet en skare skinnende vesener til byen. Av det kan vi skjønne at det er pilgrimer i anmarsj, for de står her og venter på dem og vil trøste dem etter all deres sorg.»
Pilegrimene kom seg opp og tok til å spasere att og fram i gatene, ørene ble fylt av himmelsk vellyd, og dere så herlige syner.
I dette landet hverken hørte, så, følte, luktet eller smakte de noe som var til skade for deres legeme eller sjel. Bare når de smakte på vannet i den elva de skulle over, syntes de det hadde en bitter smak, men når de svelget det, var det søtt.
Her var det også en liste over alle dem som hadde vært pilgrimer fra gammel tid, sammen med en beretning om de bedrifter de hadde utført. Det var også beskrevet hvordan elva hadde vært da de forskjellige gikk over den, om det hadde vært flo eller fjære. Sommertider hadde den vært nesten uttørret, mens den til andre tider hadde gått over sine bredder.
Barna i denne byen brukte å gå inn i Kongens hage og plukke blomster, som utbredte den mest behagelige vellukt. De overrakte dem til pilegrimene med alle tegn på glede og henrykkelse. Her vokste kamfertrær, nardus, safran, kalmus og kanel, samt alle slags virak, myrra og aloe, og de kosteligste krvdderier. Pilegrimenes værelser ble gjort velluktende med disse mens de oppholdt seg der, og deres legemer ble salvet, så de skulle være beredt til å gå over floden når den tiden kom. Som de gikk der og ventet, kom hele byen i bevegelse over at det var kommet post fra den Himmelske stad, med en meget viktig meddelelse til Kristine. Det ble spørsmål etter henne, og man fant henne i det huset hvor hun hadde tatt inn.
Postbudet leverte henne et brev hvori det sto: «Vær hilset, gode kvinne! Jeg bringer deg herved bud om at din Herre kaller på deg og venter at du skal framstille deg for ham innen ti dager, iført udødelighetens klær.»
Da budet hadde lest brevet for henne, ga han henne et bevis på at han var et Herrens sendebud, som var kommet for å be henne skynde seg å komme av sted. Tegnet var en pil skjerpet med kjærlighet. Den trengte lett inn i hennes hjerte, og virkningen var slik at hun følte hun måtte av sted til den bestemte tid.
Da Kristine skjønte at hennes time var kommet, da hun som den første av sitt selskap skulle gå over floden, kalte hun Modig til seg og fortalte ham hvordan det lå an. Han sa at han var hjertelig glad over å hore dette, og ønsket bare at et lignende budskap hadde kommet til ham. Hun ba ham gi henne, et råd om hvordan alt skulle gjøres i stand til reisen. Han fortalte henne at hun skulle gjøre slik og slik, «og vi som blir igjen her, vil følge deg til elvebredden,» sa han.
Hun samlet da barna sine og ga dem sin velsignelse, og sa det en trøst for henne at hun hadde sett det tegnet som var satt i deres panne, og at hun var glad over å se dem sammen med seg her, over at de hadde holdt klærne sine så rene og hvite. Til sist testamenterte hun til de fattige det lille som hun hadde å etterlatt seg, og bad sine sønner og svigerdøtre holde seg beredt til budskapet kom til dem.
Da hun hadde sagt dette, sendte hun bud etter Sannhetsforfekter, og sa: «Min herre, du har alltid vist deg trofast. — Vær tro inntil døden, så vil Kongen gi deg livsens krone! (Åp. 2. 10.) Vil også bønnfalle deg om å holde øye med barna mine, og hvis de skulle vise seg svake en eller annen gang, så må du være så snill å trøste og oppmuntre dem. Mine svigerdøtre har også vært trofaste så den forjettelse som er gitt dem, vil gå i oppfyllelse når deres dager er til ende.»
Til Standhaftig ga hun en ring. Så sendte hun bud på gamle Ærlig, og sa: «Se, der er i sannhet en Israelitt, i hvem det ikke er svik! (Joh. 1, 48.)
Han svarte: «Jeg ønsker deg lykke på reisen når du drar av sted til fjellet Sion, og det skal glede meg å se deg gå tørrskodd over floden.»
«Det får bli det samme enten det er tørt eller vått, svarte hun. Jeg lengter bare etter å komme av sted. Det har ikke noe å si hvordan været blir når jeg er undervegs. Når jeg først kommer vil det bli tid nok, både til å hvile og til å bli tørr igjen.»
Da Halteferdig kom for å se til henne, sa hun: «Du har hatt mange gjenvordigheter under vandringen hittil, men det vil gjøre resten av vegen lettere for deg. Du skal våke og være beredt! Det kan bli sendt bud på deg når du minst venter det.»
Etter ham kom Motfallen og hans datter Meget-redd, og hun sa til dem: «Dere bør alltid med takk huske på hvordan dere ble befridd fra kjempen Fortvilelse og kom dere bort fra Tvilens borg. Resultatet av denne nåde, er at du er brakt i sikkerhet hit. Vær årvåken og frykt ikke! Se til at du bevarer håpet til enden kommer!»
Til sist sa hun til Mismodig: «Du ble frelst fra kjempen Manndrapers gap for at du skal leve i det evige livs lys og bli trøstet ved å se din Konge, men jeg vil råde deg til å angre på din tilbøyelighet til å tvile på hans godhet, og frykt aldri mer for det du møter på din veg! Lyder du ikke dette råd, vil du komme til å rødme av skam når han kommer og sender bud på deg.»
Så kom den dagen da Kristine skulle fare. Vegen var svart av folk som ville se henne av sted. Og se, hele stranden på den andre siden av floden var full av hester og vogner, som var kommet for å følge henne til stadens porter. Så steg hun ned i vannet idet hun vinket farvel til alle som fulgte henne. Hennes siste ord var: «Jeg kommer, Herre, for å være hos deg og prise deg.»
Så vendte hennes barn og venner tilbake, for de som hadde møtt henne på den andre siden, hadde allerede ført henne utenfor synsvidde. Kristine gikk til porten, hvor hun ble mottatt med alle de æresbevisninger som hadde blitt hermes mann Kristen til del tidligere.
Barna gråt da hun gikk bort, men Sannhetsforfekter og Modig spilte og sang av glede, så tonene fylte luften.
Deretter skiltes de og gikk hver til sitt.
Da det hadde gått noen tid kom det atter bud til byen, og
denne gang var det Halteferdig det gjaldt. Da budet hadde funnet fram. sa han: «Jeg kommer fra ham som du elsket og fulgte, selv om du har måttet bruke krykker. Mitt budskap til deg lyder slik: «Han venter på deg for at du skal sitte til bords med ham i hans rike. Gjør deg ferdig til å reise dagen etter påske.» Dermed ga han også Halteferdig et tegn på at han var en Guds budbringer, og sa: «Jeg har slått i stykker gullskålen og tatt bort sølvsnoren.» (Pred. 12, 6.)
Da samlet Halteferdig sammen sine venner fra pilegrimsferden og sa til dem: «Nå er det blitt sendt bud etter meg, og Gud vil sikkert også besøke dere.» Deretter ba han Sannhetsforfekter å skrive ned hans siste vilje. Men han hadde intet annet enn krykkene sine å testamentere til dem som skulle leve igjen etter ham. Derfor sa han: «Disse krykkene testamenterer jeg til min sønn, som skal gå i mine fotspor. Jeg skjenker ham dem med dusinvis av varme ønsker om at han må bli bedre enn jeg har vært.» Derpå takket han Modig hans ledelse av ferden og for all hans vennlighet mot ham. Så gjorde han seg rede til å dra.
Da han kom ned til elvebredden, sa han: «Nå skal jeg ikke få mer bruk for disse krykkene, siden det står vogner og hester ferdig på den andre siden.» Hans siste ord var: «Velkommen liv!-» Dermed gikk han bort.
Så en dag kunne en høre at postmannen blåste i hornet sitt utenfor døren til Mismodig. Da han kom inn, sa han: «Jeg kommer å meddele at min Herre trenger deg, og at du ganske snart skal se Ham i all Hans herlighet. La dette være et tegn på at mitt budskap er sant: «Den som ser gjennom vinduene, blir dunkle!» (Pred. 12,3).(Tydning «Øynene er legemets vindu»).
Da sendte Mismodig bud etter vennene sine og meddelte dem hvilket budskap han hadde mottatt, og hvilket tegn han hadde fått på at dette var sant! Og han sa: «Ettersom jeg ikke har noe å testamentere bort, så har det ingen hensikt å sette opp noe testamente. Riktignok vil jeg la mitt mismot bli igjen etter meg her, da jeg ikke har bruk for det der hvor jeg kommer. Men det er ikke så meget verd som å skjenke det til den fattigste pilegrim. Derfor jeg at du, Sannhetsforfekter, vil begrave det i en gjødselhaug». Da det var gjort, og dagen opprant da han skulle av sted, gikk han ut i floden som de andre. Hans siste ord var: «Hold ut, tro og tålmodighet!»
Så Gikk han over til den andre siden.
I de dagene som fulgte var det mange som gikk bort, og en dag kom også budskapet til Motfallen: «Skjelvende mann, du oppfordres til å gjøre deg ferdig til å komme til Kongen neste søndag! Da skal du komme til å juble av glede over at du er blitt befridd for alle dine tvil. Og,» la han til, «ta dette som et bevis på at mitt budskap er sant». Så ga han ham en gresshoppe, som han skulle bære på (Pred. 12, 5.) (Tydning: «Selv en gresshoppe er byrde nok for en svak mann»).
Da meget-redd så hvordan det gikk med faren, ville hun helst gå bort sammen med ham. Motfallen sa da til sine venner: «Dere vet hvor brysom jeg og min datter har vært å vandre sammen med. Vår vilje er derfor at ingen skal arve vår motløshet, for jeg vet etter vår død vil den by seg fram til andre. For å si det rett ut til, dere, så er den ikke annet enn et spøkelse som begynte å husere hos oss så snart vi ble pilegrimer, og vi har aldri siden vært i stand til å drive den bort. Nå vil den streife omkring og søke ly hos pilegrimene, men la den ikke slippe inn! Lukk døren for den!»
Da avreisens time slo, gikk de ned til elvebredden. Motfallen siste ord var: «Farvel natt! Velkommen dag!»
Hans datter gikk syngende over floden, men ingen kunne skjønne hva hun sa
.
Så hendte det seg en dag at det kom et bud til herr Ærlig Budet kom hjem til ham og overleverte ham disse linjer: «Du befales å holde deg ferdig til å framstille deg for Herren i din Faders hus innen åtte dager! Og dette er beviset på sannheten av mitt budskap: «Alle sangens døtre blir lavmælte!»» (Pred. 12, 4.)
Da sa Ærlig til vennene sine: «Jeg skal dø, men jeg oppretter ikke noe testamente. Men hensyn til min ærlighet, så skal den følge med meg. La dem som kommer etter meg få vite det!»
Så kom da dagen da også han skulle gå bort. Floden gikk over sine bredder, men Ærlig hadde under vandringen anmodet en som hette God-Samvittighet, om å møte ham der. Det gjorde han da også. Han rakte ham hånden og hjalp ham over. De siste ordene Ærlig sa, var: «Nåden regjerer!» Dermed forlot han verden.
Deretter ble det Sannhetsforfekters tur til å få det samme budskap som de andre, og han fikk dette tegn på at budskapet var sant: «Hans krukke er sønderbrutt ved kilden!» (Pred. 12, 6.)Da han hadde grunnet litt over meningen, kalte han vennene sine sammen og fortalte dem det. Han sa: «Jeg står i begrep med å gå hjem til mine fedre, og skjønt det er med meget besvær jeg har kommet så langt, så angrer jeg ikke på alt det strevet jeg har hatt. Sverdet mitt gir jeg til den som skal følge etter meg på min pilegrimsvandring, og kraften til å svinge det følger med. Mine arr og mine skrammer tar jeg med meg som et vitnesbyrd om at jeg har stridt Herrens strid. Nå skal jeg få lønn!»
Den dagen han skulle gå bort, var det mange som kom ned til flodbredden. Da han gikk ut i vannet, sa han: «Død, hvor er din brodd?» Og som han gikk dypere ned: «Død, hvor er din seier?»
( 1 Kor. 15, 55.) Så gikk han over mens de blåste i trompetene på den motsatte siden.
Kort tid etter kom det bud til Standhaftig. Det var ham som pilgrimene fant liggende på kne på den forheksede mark. Brevet lå åpent i hans hånd. Det gikk ut på at han måtte være forberedt på forandring, for hans Herre ville ha ham i nærheten av seg. Han begynte å bli litt betenkt av dette. «Du behøver ikke å tvile på sannheten av dette,» sa budet, «for jeg har et bevis på at det forholder seg slik: «Ditt hjul er slått i stykker ved brønnen». (Pred. 12:6).
Han sendte da bud etter Modig, og sa til ham: «Skjønt jeg ikke var så heldig å nyte godt av ditt selskap så lenge under min pilgrimsvandring, så har jeg hatt stort utbytte av det så lenge vi gikk sammen. Da jeg gikk hjemmefra, etterlot jeg meg kone og fem små barn. Tør jeg be deg at du når du kommer hjem, for jeg vet at du kommer til å vende tilbake til din Herre for å være vegviser for flere pilgrimer, vil underrette min familie om det som har hendt og vil hende meg. Fortell dem også om min lykkelige ankomst hit og hvor herlig jeg har det. Fortell dem videre om Kristen og Kristine hvorledes hun og hennes barn gikk etter ham! Si dem også hvor lykkelig Kristine avsluttet sitt liv, og hvor hun er gått hen. Jeg har lite eller intet å sende min familie, unntatt mine bønner og tårer. Det vil kanskje være nok til å bevege dem når du gir dem denne hilsen.»
Etter at Standhaftig på denne måten hadde ordnet sakene sine, og timen var kommet da han skulle dra av sted, gikk han også ned i vannet var nå svært rolig. Derfor stanset han litt da han var midt uti og talte til sine venner som hadde fulgt ham så langt. «Denne floden,» sa han, «har vært en skrekk for mange, ja, bare tanken på den har ofte skremt meg, men nå er jeg helt rolig. Jeg står på det som prestene sto på, da de bar paktens ark mens Israel gikk over Jordan. (Josv. 3, 17.) Vannet her er nok bittert for ganen og kaldt for magen,, men tanken på det som venter meg og det følget som står ferdig til å ta imot meg på den andre side, er som en ild i mitt hjerte. Nå ser jeg meg selv ved enden av reisen, mine møysommelige dager er til ende. Jeg skal snart se ham som ble kronet med torner og som ble spyttet på for min skyld. Tidligere har jeg levd på beretninger og tro, men nå går jeg dit hvor jeg skal leve i beskuelse og være hos ham i evig fryd og glede. Jeg har alltid elsket å høre om min Herre, og over alt hvor jeg så avtrykk av hans fot her på jorden, der har også jeg prøvd å sette min fot. Hans navn har vært som en vellukt for meg, herligere enn den dyreste parfyme. Hans stemme har hatt den skjønneste klang, og jeg har lengtet mer etter å se hans ansikt, enn etter solens lys. Hans ord samlet jeg opp som mat, og som legemiddel mot min svakhet. Han har forsvart meg og bevart meg fra synden, ja, mine skritt har han styrket på sin veg.»
Mens han sto der og talte, skiftet hans ansikt farge, hans lemmer sviktet, og han sa: «Ta meg! for jeg kommer til deg". Så ble han borte for dem.
Hvor herlig var det ikke å se hvordan det vrimlet av hester og vogner på de åpne markene, og hvordan stranden var fylt av basunblåsere og fløytespillere, av sangere og dem som spilte på strengeinstrumenter. De møtte opp for å hilse pilegrimene velkommen etter som de nådde fram, og de fulgte dem inn gjennom den vakre porten til staden.
Jeg ble ikke der til Kristines sønner, svigerdøtre og barnebarn hadde gått over floden. Siden jeg forlot dette stedet, har jeg hørt at de er i live ennå, og vil således en tid framover bli til kirkens vekst på det stedet hvor de oppholder seg.
Skulle det falle i min lodd å gå denne vegen senere, så skal jeg gi dem som ønsker det, en beretning om det.
I mellomtiden byr jeg mine lesere:
FARVEL!