Noen år før jeg ble frelst, så jeg en film sammen med venner. Denne skulle gjøre særdeles inntrykk på meg, og i motsetning til at jeg "glemte alle andre, så har denne kvernet bak i hodet mitt. Dette var vel i 1986-87 - filmen handlet om en 4 barns mor - og som jeg husker det, så var hun samboer muligens med en stor branne av en lastebilsjåfør.
De prøvde å få fjernet dette monsteret ved hjelp av paranormale forskere - så ble tilstanden hennes verre
Plutselig, uten forvarsel, så kom et usynlig vesen inn - og voldtok moren. Denne brannen av en mann forsøkt å gå løs på vesenet, men ble kastet bort mot en vegg. Han gjorde det så slutt med moren, og dro fra henne. Dette var begynnelsen av ett mareritt (startet i 1974) som skulle vare, muligens ut hele livet hennes, til hun døde i 1999. Grunnen til at jeg husket dette - var at det sto etter filmen, at den var bygd på en sann historie. Jeg søkte da på nettet, og fant historien.
Åpnet hun opp det åndelige ved okkulte seanser?
Filmen het Entity, og kvinnen Doris Bither. Også hennes barn kunne vitne om at moren fortalte sannheten, også at om de spilte okkult hard Rock som Black Sabbath eller Uria Heep - så økte den demoniske aktiviteten.
Så hvorfor skjedde dette? Kan det være pga dette?:
Noen av forskerne som jobbet med henne, mente at hun hadde vært med i seanser og svart magi i tenårene - hun selv snakket aldri om det.
Hvordan satan ønsker å komme inn i vår fysiske verden
Grunnen til at jeg tar opp denne historien, er for å vise hvor levende den åndelige verden egentlig er. Den reelle verden er den som skjer i det usynlige - ikke i det fysiske. Mennesket er i utgangspunktet en nøytral kraft - og vi blir påvirket av enten Guds rike eller Satans rike.
Nephilims fremvekst - starten på samfunnets totale ødeleggelse
Når vi tenker på at denne kvinnen kunne bli voldtatt, av ånder som kom fra det usynlige, og materaliserte seg inn i den fysiske (mest sannsynligvis for noe hun selv har åpnet opp for, eller en familieforbannelse, eller at okkulte mennesker hadde kastet forbannelser over henne) så forstår vi at falne engler kan gå inn og ha sex med kvinner - og på Noahs tid så ektet de kvinnene. Det betyr at de måtte ha sett ut som attraktive menn - som gjorde at de ble attraktive for kvinnene. Vi kan lese:
"Da nå menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre; og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til.......... I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn; det er de veldige fra fordums tid, de navnkyndige.
Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag. Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. Og Herren sa: Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, av jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; for jeg angrer at jeg har skapt dem. Men Noah fant nåde for Herrens øyne." 1 Mos. 6:1-2, 4-8.
Som vi ser over - kjempene var Nephilim - en kryssning av menneske og guds sønner (falne engler). Og resultatet at det ble en fryktelig ondskap som fylte opp hele jorden, inn i en hvert menneskes hjerte (utenom Noah og hans nære familie) - så enhver en brøt alle budene så mye de ønsket, og den demoniske hybriden (nephilim) var midt i blant dem, og muligens akseptert av samfunnet.
Den troende har ikke kamp mot kjød eller blod
Og barna til denne foreningen ble virkelig en krysning av noe menneskelig og demonisk, rent satanisk. Ifølge den ikke kanoniserte boken 1 Enoks bok (som endog Judas brev vers 14-16 hentet noen vers fra, så de ble Guds Ord) - så når disse kjempene (som da spiste mennesker) døde, så føk åndene ut og ble endel av den åndelige verdenen. Uten å være teolog, så kan man muligens kalle de demoner, for de er ikke falne engler, men avkommet fra de. Paulus skriver:
"...for vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og stå efter å ha overvunnet alt." Ef. 6:12-13.
Paulus snakker om og deler ondskapens rike inn i 4 deler - muligens er maktene - de minste åndene, de neste myndighetene, som er i større makt, sannsynligvis endel av lederskapet over byer - bare demoner - altså avkommet av kryssningen mennesker/falne engler. Det er også de kreftene vi kjemper mot i en direkte konfrontasjon daglig - mer enn de 2 sist nevnte, som vi skal være glad vi slipper å være i nærheten av.
De fremste herskerne i Himmelrommet
Verdens Herrer er nok Lucifer og hans generaler - og når Bibelen snakker om ondskapens åndehær i himmelrommet, så klarer jeg ikke å la være å tenke på det forførende UFO greiene - og det åndelige bedraget derfra. UFO`er og Nephilim tror jeg blir endel av endetidens store bedrag - og alt er kamuflerte falne engler, satan elite hær.
Jeg tror også at ondskapens åndehær i himmelrommet har til hensikt å stenge/forsinke for våre bønnesvar (derfor kan sånne ting ta tid). Vi kan lese:
"Den 24. dagen i den første måneden stod jeg ved bredden av Storelven, det er Tigris. Da jeg så opp, fikk jeg øye på en mann som var kledd i lin og hadde et belte av Ufas-gull om livet. Kroppen hans var som krysolitt, ansiktet skinte som lynet, og øynene var som flammer; armene og bena så ut som skinnende bronse. Når han talte, lød røsten hans som larmen av en stor folkemengde...............Så sa han til meg: «Vær ikke redd, Daniel.
For fra den første dagen du satte deg fore å vinne forstand og ydmyke deg for din Gud, er dine ord blitt hørt; og på grunn av dine ord er jeg kommet. Fyrsten over Perserriket gjorde motstand mot meg i 21 dager. Da kom Mikael, en av de fremste høvdingene, og hjalp meg. Jeg forlot ham der hos perserkongen. Nå er jeg kommet for å la deg få vite hva som skal hende folket ditt i de siste dager. For dette er enda et syn som gjelder de dagene.»" Daniel 10:4-6, 12-14.
Her ser vi ett eksempel på den åndelige kampen som foregår hele tiden. Daniel en gudfryktig Gudsmann - en troende, fastet og ba i hele 21 dager - før han fikk bønnesvar. Da engelen, her Gabriel, på vei ned, traff på maktene i Himmelrommet - og fikk motstand. Englene kom ingen vei - men var hele tiden avhengig av Daniels tro og utholdenhet - og ved det - så fikk han hjelp av leder og krigsengel Mikael - så han kunne fortsette ned til Daniel - og åpenbare fremtiden ved det profetiske Ordet - som også vi har hatt nytte av!
Hvordan dagens samfunn har blitt likt Noahs slekte
Men selv mennesker i sin falne tilstand er beskyttet fra åndelige overgrep. I historien med kvinnen først i artikkelen, så på en eller annen måte mistet hun den beskyttelsen, muligens fordi hun gikk inn på djevelens område (seanser, kontakt med døde, okkultisme, ånden i glasset med mye mer, er ikke en ufarlig lek). Da er det viktig å se at denne generasjonen, spesielt her i Norge - er veldig nær til å bli mer og mer lik Noahs slekte, hvor vi dag for dag, kommer nærmere og nærmere det sataniske - hvor vi opphøyer alt som Gud hater.
Jo mer ondt synden er, jo større blir mørket inn i vår verden - sånn at vi åpner opp for Nephilim inn i vår nasjon. Om Nephilim blir til, pga vår synder, så vil en gru dom stå og banke på våre dører - hvor Gud vil totalt ødelegge oss. Enda er vi ikke kommet så langt, men vi er veldig, veldig nær - hvor våre synder åpner opp for portaler inn i åndeverdenen. Og så åpner vi opp for den siste tids bedrag - Dyrets Merke - endel av det Nephilim`ske bedraget.
Bitt av demoner
Dette vitnesbyrdet jeg nå deler - er meget sterkt. Og langt. Men du burde lese dette - for å forstå hvilken kraft vi har i Jesu navn - hvor alle makter og myndigheter som kommer i vår vei, må vike, i Jesu navn. Jeg hørte nå nettopp opp en gudsmann (fra Norge) som sto midt i ett sentrum i en by i Frankrike - og kastet ut demoner av et menneske - mens muslimer sto og ropte på den andre siden mot dem (uten å kunne røre dem) - og politiet som kom og lurte på hva som skjedde - og fortalte politi fryktløst at de drev ut onde ånder - hvor politiet ble nervøse, og trakk seg tilbake, og de fikk fortsette til personen ble fri. Husk at vi er som Daniel og de 3 vennene hans, kompromisser vi ikke, så vil Gud lage en beskyttelse mur rundt oss, uansett hvor vi er - og hvor mye ondskap det er rundt oss!
Hør da om befrielsen i Filippinene - som førte minst 150.000 mennesker til tro (fra boken "Rett på sak om demoner" med Lester Sumrall):
Vitnesbyrdet
"«Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han er besatt av en ånd som gjør ham stum. Når den tar fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir stiv...."Markus 9: 17-18
Den 12. mai 1953 hadde Daily Mirror i Manila en svært uvanlig historie under overskriften "Politi-leger som avslører en historie om bitende demoner".
En fange i byens fengsel har forvirret politiet, og de som undersøkte henne medisinsk, med hennes historie om to demoner som biter henne ... Sersjant Guillermo Abad. som tjenestegjorde i byen fengsel i går kveld, sa at jenta hevdet at hun hadde blitt bitt tjue ganger og hun skrek da hun ble skadet.
I fengslet i går kveld. snakket hun og besvarte spørsmål, svak men ved bevissthet, foran mange tilskuere. Plutselig endret hennes ansiktsuttrykk seg i angst og skrekk som om hun ble konfrontert med "tingen". Hun så seg rundt og så skrek hun og kjempet og slo seg på armene og skuldrene sine ... Da opphørte hennes vedvarende motstand, og hun kollapset i armene på de som holdt henne, svak og halv bevisstløs.
Etter at hun gjenvant bevisstheten sa hun at en av demonene var stor og mørk med krøllete hår på hodet, brystet og armene. Han hadde store gjennomtrengende øyne og to hoggtenner. Stemmen hans var som et dypt ekko. Han var kledd i svart ...
Hun ble bitt siste gang på høyre kne. Dette var den første bittet på undersiden av kroppen hennes. Andre bitt er synlige på nakken, armer og skuldre. Tilskuere insisterer på at merkene er synlige hele tiden.
Den følgende dagen rapporterte Manila Chronicle ytterligere nyheter om den unge kvinnen Clarita Villanueva:
Minst tjuefem kompetente personer, inkludert Manila politi-leder, oberst Cesar Lucero, sier at det er et veldig realistisk eksempel på en skrekkslagen kvinne som blir bitt til galskap av "usynlig personer”. Hun har mange bitt over hele hennes kropp, tilført av ingen, så langt som de tjuefem vitner kunne se. Villanueva vred seg i smerte og ropte og skrek i angst da de "usynlige demonene" angrep henne.
Far Benito Vargas (romersk-katolsk) ... opplevde overgrepet og sa at det ikke var hans jobb å gi en uttalelse. Men han sa at faktum er at "jeg så henne bli bitt tre ganger".
Villanueva var helt normal mellom angrepene. Etter å ha snakket en stund, krøllet hun opp med å rope, vri seg og bli hysterisk, stadig skrikende, med øynene flammende av ild. Så pekte hun på en del av hennes kropp som ble angrepet, hvor etter hun falt nesten bevisstløs i hendene på sine etterforskere. Tannmerkene, våte med spytt, dukket opp på steder hun pekte på.
På den tiden satte jeg opp en kirke i Manila. Jeg hadde ikke lagt merke til avisforfatterne, men et førtifem minutters-program på radioen på stasjonen DZFM trakk meg personlig inn i den. Hallomannen åpnet programmet dramatisk: "God kveld, damer og herrer. Hvis du har et svakt hjerte, vennligst skru av radioen!"
Jeg skrudde opp lyden på radioen. Umiddelbart hørte jeg gjennomtrengende skrik etterfulgt av støy. Legene snakket i forvirring: "Alt dette kan forklares! - Våre arkiver viser at dette fenomenet er kjent tidligere ... Dette her er epilepsi ... Det her er ekstrem hysteri".
Andre sa rasende: "Se, merker av tenner dukker opp!" En annen sa, "Denne jenta holder på å bli kvelt av en usynlig ting. Hun er blå i ansiktet hennes og det er merker på nakken hennes. "Så skrek Clarita igjen.
Da jeg lyttet til dette i vårt trivelige soverom, snudde jeg meg til min kone og sa: "Jenta er ikke syk og legene er hjelpeløse for en slik fiende. Hennes rop er de forbannede og fordømtes skrik, den der jenta er besatt av onde ånder ".
Det var umulig for meg å sove etter å ha lyttet til programmet, jeg gikk frem og tilbake på gulvet og ropte til Gud for å frigjøre den stakkars jenta i byens fengsel. Men jo lengre jeg ba, jo tyngre ble byrden på min sjel. Jeg sa: "Åh Gud, hvis djevelen er i den jenta, kan du kaste ham ut! Vennligst gjør det!”
Etter at jeg hadde bedt til morgenen, talte Gud til mitt hjerte: "Hvis du går i fengselet og ber for henne, skal jeg befri henne."
Men jeg ville ikke gå. Jeg fant ut at jeg svarte: "Nei, Gud. Jeg kan ikke gå til det stedet. Forskere, professorer, advokater og til og med spiritualister har forsøkt å hjelpe den jenta. De har alle fått negativ publisitet i avisene. Jeg kan ikke gå ".
Herren svarte: "Hvis du går og ber for henne, skal jeg befri henne."
"Nei", var mitt svar.
Men jeg la merke til at jeg ikke lenger kunne be for henne. Da jeg ropte at hun skulle bli befridd, stoppet samvittigheten min og sa: "Du er ikke ærlig, fordi du nekter å gå og treffe henne." Til slutt bestemte jeg meg for å gå til Bilibid fengselet og be for jenta.
I en multi million by og i et stort fengsel som Bilibid, bør det ikke være lett å få intervju med en slik person som avisene skrev så mye om.
På vei til byen neste morgen stoppet jeg ved arkitektens hjem, som hadde tegnet tegningen til vår kirke, Leopoldo Coronel, en personlig venn til borgmesteren i Manila. På min forespørsel besøkte vi ordfører Lacson og jeg fikk tillatelse til å be om Clarita, men på en betingelse. Dr. Mariano Lara, politisk sjefsmedisinske rådgiver, må også gi tillatelse. Mr. Coronel kjente ikke Dr Lara, men gjennom en annen venn ble et intervju arrangert.
Mr. Coronel og jeg kom til Bilibid fengselet og ble eskortert til bårehuset for å møte Dr Lara. Omgivelsene var fryktelige. Det første jeg la merke til var et lik på bordet. Et annet lik lå i et teppe på en båre og ventet på å få oppmerksomhet. På et bord var det et dusin eller flere flasker med alkohol som inneholdt deler av menneskekroppen. Vi fant senere ut at de ville bli brukt til demonstrasjoner for studenter.
Mens han satt på en benk i dette nedslående miljøet, fortalte Dr. Lara oss om seg selv. Han var professor og leder av patologi og rettsmedisin ved Manillas sentrale universitet og foreleste som professor i rettsmedisin ved Universitetet i Santo Tomas. I løpet av hans tretti år med medisinsk praksis hadde han utført mer enn åtte tusen obduksjoner, og han hadde aldri akseptert teorien om at en ikke-materiell kraft skulle eksistere i universet.
Dr Lara hadde ikke noe ønske om å bli trukket inn i Clarita Villanueva-saken. 12. mai, da han gikk inn på en av hans medarbeiders kontor, la han først merke til den unge kvinnelige fangen. Da de registrerte de rødaktige menneskelige merkene av biting på armene, trodde begge legene at hun hadde bitt seg selv. De dømte henne til å være "abnormal" og ble enige om å beodre at hun fikk helsehjelp på det nasjonale mentalsykehuset. Følgende dag, da besøkende ønsket å få kunnskap om Dr. Lars medisinske mening, lot han henne likevel bli hentet til politiet for medisinsk undersøkelse. En klasse underleger var der også. Ifølge legen var Clarita bevisstløs da hun ble ført inn i rommet. Dette er hva han fortalte meg:
Da jeg løftet hennes armer, falt de ned uten motstand. Hun reagerte ikke når nåler ble stukket inn i hennes hud, et sted på kroppen. Etter flere minutter i denne tilstanden begynte Clarita å komme ut av denne bevisstløsheten og ut av sin dvale.
Jeg var som Sherlock Holmes i detektivromanene eller som Dr Cyclops på kinoen. Utstyrt med forstørrelsesglass og et tvilsomt sinn om dette bittfenomenet, undersøkte jeg nøye deler av kroppen, armer, hender og nakke for å finne ut om de hadde bitemerker ... Hun var fortsatt myk i hele kroppen og kunne ikke reise seg opp selv. En av mine assistenter, en tekniker som jobbet med lik og het Alfonso, hjalp til med å bære henne til en seng hvor hun kunne hvile resten av sin delvise dvale. Alfonso grep hennes kropp og lot henne ligge på den klargjorte sengen og han la begge hendene over henne, slik at de ikke ville henge ned.
I samme øyeblikk skrek den her jenta, som var i en delvis dvalet, mange ganger ordet "aruy" (et skrik av smerte på et språk som het tagalogiske), og da jeg fjernet Alfonsos hånd fra Claritas, så jeg med klare øyne klare tegn på menneskelige bitt fra begge deler av hennes øvre og nedre kjever, det var litt fuktig på området som ble bitt, oppe på venstre hånd og de fleste bittmerkene var formet som fortenner...
Jeg kunne ikke forstå eller forklare hvordan bitt oppstod fordi hånden hennes hadde hele tiden blitt holdt borte fra hennes munn. Området der bittmerkene oppstod, til venstre, var akkurat det stedet hvor min assistent Alfonso holdt henne. Jeg visste at hun ikke hadde vært i stand til å bite seg selv, og Alfonso hadde ikke kunnet, fordi han ikke hadde en eneste tann igjen, siden han nylig fikk dem trukket ut. Og jeg var sikker på at jeg ikke hadde bitt jenta! Siden jeg hittil ikke har funnet noen mulig forklaring med min menneskelige erfaring med medisin, så har jeg lukket min munn, men ikke mitt sinn.
Clarita fortsatte å skrike i omtrent femten minutter med dette bittet på hennes venstre hånd, og hun ble blå i hele ansiktet og beina som om hun ble kvelt. Det oppstod også noen røde merker på forsiden av nakken ... Da angrepet hadde pågått i omtrent tjue minutter, ledsaget av stivhet og skrekk, ble kroppen mer myk og gikk i en koma lignende tilstand - en gjentagelse av det vi så da hun først kom inn i rommet. Etter omtrent ti minutter av denne transen og mykheten i hele kroppen, gjenvant hun gradvis bevisstheten og kort tid etter ble hun normal igjen.
I denne normale tilstanden satt hun på en stol og gruppen av leger snakket med henne. Hun svarte på alle spørsmålene hun fikk, klart og intelligent, og hun fortalte oss følgende: Hun ble født i Bacolod City i Negros Occidental-området. Hun har mange brødre, men er ikke interessert i dem, fordi de behandlet henne dårlig. Foreldrene hennes døde for mange år siden.
Jeg spurte henne hvem som fikk henne til å lide gjennom å bite henne. Hun svarte at det var to som vekslet på å bite henne; en stor, svart, hårete, menneskelig skapning, veldig lang med to gjennomtrengende øyne og to skarpe hjørnetenner, et langt skjegg som en hindu, hårete ben/armer og hårete bryst, og han var kledd i svart med en liten hvit sak på ryggen, som så ut som en hette. Hans føtter var omtrent tre ganger større enn vanlige menneskelige føtter. Den andre skapningen var veldig liten, mellom sekst og nitti cm, også han svart, hårete og stygg.
Denne forvirrede filippinske jenta hadde forandret Dr. Lars livsfilosofi. Han vendte seg mot meg og sa: "Pastor, jeg er ydmyk nok til å bekjenne at jeg er en redd mann".
Jeg skjønte at mitt første mål var å overbevise Dr. Lara om at jeg visste hva jeg gjorde og at jeg visste hvordan jeg skulle hjelpe denne jenta. Jeg svarte sakte.
"Det er bare tre krefter i universet," sa jeg. "Det er den" positive kraften "eller kraften til den kreative og gode Gud. Det er "menneskelig kraft "eller den kraften menneskene har her på jorden. Og det er "den negative kraften" eller djevelens onde og lumske krefter. Disse kreftene er ekte og håndgripelige rundt oss. Vel, tror du Clarita opptrer under Guds kraft? "
Han ristet på hodet og svarte: "Nei, ikke Guds kraft."
"Vet du, med din erfaring med mennesker, at hun oppfører seg som et menneske?"
"Nei, denne jenta handler ikke som folk pleier å gjøre," sa han.
"Da er det bare en kraft igjen," sa jeg til ham, "hun må ligge under for demonisk kraft."
Dr. Lara forklarte at hans store erfaring som lege ikke forberedte ham til et møte med noe som utvilsomt var "overnaturlig".
Jeg fortsatte, "Dr. Lara, hvis det var en negativ kraft i universet, som en positiv kraft ikke har kontroll over, ville vårt univers bryte sammen. Hvis det er en ondskap som ikke kan motvirkes av det gode, er ondskapen kraftigere enn det gode. Det kan ikke være slik. Hvis denne jenta har demonisk kraft i seg selv, kan Jesus Kristus frigjøre henne fra denne makten".
Jeg gikk til Markus evangeliet og leste: " Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder" (Mark 16:17). "Tror du det, spurte jeg.
Dr Lara så på meg og sa: "Jeg tror, men hvem vil hjelpe oss?" Han trodde at åndelig hjelp ikke ville hjelpe. Den romersk-katolske presten i Bilibidfengselet, den katolske erkebiskopen av Filippinene og det romersk-katolske helbredelsessenteret til Baclaran hadde alle nektet å be for henne.
Jeg fortalte ham at jeg ville gjerne gå og be for jenta hvis han tillot dette. Han sa at det fikk han gjerne. Jeg ba om at ingen medisin skulle bli gitt til henne i løpet av tiden jeg ba for henne, og at ingen andre grupper skulle få lov til å be for henne eller tilby henne noen hjelp. Om Jesus helbredet henne, da må Han ha all ære. Han var enig, og vi bestemte oss for at jeg skulle komme tilbake neste morgen. Jeg fastet resten av dagen og brukte tiden til å be og lese Guds ord.
Da jeg gikk inn gjennom de mørke veggene i Bilibid-fengselet neste morgen, følte jeg at det ville være en kamp mellom Elias Gud og Baal-profetene. Gamle Bilibid, med sine århundrer av blodig historie, ble et vitne til en ny slags kamp. Her hadde spanjolene fanget deres ofre. Her hadde japanerne gjort utallige grusomheter. Her hadde amerikanske misjonærer nesten sultet til døden før frigjøringsdagen. Og nå var det hundrevis av lovbrytere inne i veggene. Det var et uvelkomment sted å be for befrielse.
Denne første morgenen fulgte Leopoldo Coronel meg. Vi møtte Dr. Lara og en professor fra Fjern-østens Universitet og begynte å gå mot kvinnenes avdeling. Da jeg så politifolkene, journalistene og fotografene samlet, kunne jeg nesten høre djevelen hviske: "Det er akkurat som jeg fortalte deg! Nå har du gjort deg selv til latter!
Etter oss fulgte en brokete forsamling som ikke hadde anelse om hva de skulle se. Da vi var samlet i et lite kapell for kvinnelige fanger, var det minst hundre tilskuere, inkludert fanger.
Først følte jeg at mitt største slag ville være med tilskuerne, men de var hyggelige og selv vennlig innstilt. De fleste hadde allerede sett bite merkene fra tenner på jenta. De hadde sett at leger, psykiatere og spiritistene hadde mislykkes. Men de hadde aldri hørt bønn for de syke og demon-besatt.
Det var jerngitter foran vinduene i det lille kapellet. Et eneste katolsk alter stod på den ene siden i det mørke rommet. De eneste andre møbelen som var der, var en trekøye og noen få små håndlagde stoler.
Siden vi hadde samlet oss i kapellet, ba dr Lara at Clarita skulle bli tatt inn. Hun så sakte og forsiktig på hver person da hun kom inn i rommet. Da hun kom til meg på slutten av raden, ble øynene hennes store og hun stirret på meg og sa: "Jeg liker ikke deg!"
De var de første ordene demonen snakket til meg gjennom hennes lepper. Demonen brukte stadig leppene sine til å forbanne meg, forbanne Gud og forbanne Kristi blod. Hun gjorde dette på engelsk, og likevel må jeg snakke med henne gjennom en tolk, etter at hun har blitt befridd, fordi hun ikke kunne snakke engelsk.
Jeg fikk henne til å sitte på trebenken, og jeg satte en stol foran henne.
"Clarita," sa jeg, "Jeg har kommet for å frigjøre deg fra de onde åndene i Jesu Kristi navn, Guds Sønn."
Plutselig fikk hun en raseri og ropte: "Nei! Nei! De skal drepe meg!" Hennes kropp ble stiv og hun ble bevisstløs. Dette hadde gjort at legene feilet da de prøvde å undersøke sakene hennes, men jeg hadde tidligere behandlet onde ånder, og jeg forsto noe av deres skuespill. Jeg grep hodet med begge hender og ropte: "Kom ut av henne, i Jesu navn!"
Umiddelbart var hun rasende igjen. Dette var første gang hun straks kom tilbake fra en hvilken som helst dvale. Med tårer som strømmet ned på kinnene, ba hun meg om å la henne være i fred; hun viste meg forferdelige merker på armene og nakken hvor hun hadde blitt bitt i dette øyeblikket. Jeg var sjokkert. Tennmerkene var så store at noen av de blå blodkarene under huden hadde blitt brutt. I stedet for å føle at jeg ønsket å slutte, glemte jeg bare helt bort at jeg var blant vantroende og gikk inn i det vanskeligste slaget i mitt liv.
Djevelene forbannet Gud og jeg befalte dem å stoppe og fortelle dem at Gud er hellig. De forbannet Jesu blod og jeg tok autoritet over dem og minnet dem om at han er mesteren over enhver ond kraft og at hans blod er hellig. De forklarte at de aldri ville gå. Det så ut som om mørkets krefter og rettferdighetens krefter var i en dødelig konflikt med hverandre. Jeg var bare rettferdighetens talerør. Utvilsomt kunne støyen høres langt inn i fengselet.
Til slutt så det ut som om jenta ble frigjort. Djevlene nektet å snakke med meg eller bite henne. Noen som var til stede trodde hun var befridd, men jeg fortalte dem at hun ikke var det. Klokken var nesten 12 på dagen, og jeg ble gjennomvåt i svette og nesten helt utmattet. Da jeg så meg rundt, så jeg mange mennesker med tårer i øynene, beveget av det de hadde sett.
Jeg fortalte Dr Lara at jeg ville gå hjem og faste og be en dag til og deretter komme tilbake neste morgen. Den dagen tilbrakte jeg i nattverd med Gud. Det var fantastisk. Jeg kunne føle at Guds nærvær ruvet over meg, og han oppfordret meg til ikke å være redd.
Imidlertid følte jeg meg nesten beseiret, fordi kveldsavisene hadde bildet av meg på forsiden, over tre kolonner, og overskriften lød: "Saken utfordrer pastor." Men Gud fortsatte å oppfordre meg til å dra tilbake.
Den kvelden besøkte pastorene Arthur Ahlberg og Robert McAlister vårt hjem og tilbød å følge meg neste dag. De ville stå mellom meg og publikum for å forhindre at de kom for nær under bønn.
Da vi ankom Bilibid fengsel neste morgen, sa fangessjefen at Clarita ikke hadde blitt bitt etter bønnen. Men jeg visste at hun ikke hadde blitt befridd ennå. Dette ble klart så snart demonene så meg. Gjennom hennes lepper skrek de: "Forsvinn! forsvinn! "
Jeg satt på samme lille stol foran henne og snakket tilbake med en spennende følelse av autoritet. "Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne, men du vil forsvinne! Denne jenta vil bli befridd i dag!"
Da spurte jeg alle de til stede å knelte ned - det var like mange tilstede som dagen før eller flere. Journalister, politi og professorer bøyde seg ydmykt på knærne da jeg ba.
Kampen begynte igjen. Demonene innså at dette var deres siste slag. De svarte og holdt på sitt offer og ba om tillatelse til å bli hos henne. Da forbannet de henne for ikke å svare, men det var annerledes denne dagen. Den ekstra tiden av faste og bønn gjorde en forskjell.
Jeg kjente befrielsen og visste at de hadde forsvunnet. Clarita slappet av. Det demoniske blikket forsvant fra øynene hennes. Hun smilte.
Jeg så meg rundt og så at reporterne gråt; Det var tårer i legenes øyne; hardkokte fengselsvakter gråt også. Jeg kunne nå se hvor fantastisk kampen hadde vært.
Sakte begynte jeg å synge med brødrene Ahlberg og McAlister:
Å, det dyre Jesu blod
Å, det dyre Jesu blod
Å, det dyre Jesu blod som gjør meg hvit som snø!
Den andre gangen vi sang, stemte filippinene med. Atmosfæren føltes helt rent inne i fengselet.
Jeg spurte Clarita om demonene hadde forsvunnet, og hun svarte på sitt eget språk: "Ja".
"Hvor forsvant de?"
"Ut av vinduet," svarte hun.
Vi var på vei til å gå, da demonene plutselig kom tilbake, som et lyn fra klar himmel. Jenta skrek og øynene hennes forandret seg.
Jeg sa til dem: "Hvorfor har du kommet tilbake? Du vet at du må forsvinne og ikke komme tilbake ".
De svarte på engelsk gjennom leppene sine "Men hun er uren. Vi har rett til å leve i henne ".
Jeg svarte dem med en bestemt stemme. "Maria Magdalena var urent med syv som deg og Jesus kom inn i livet hennes, og hun ble ren av Hans mektige kraft.
De hadde ikke kraft til å stå imot. De forsvant og hun ble normal igjen. Jeg forklarte henne hva som hadde skjedd, og ba henne be sammen med meg om tilgivelse for sine synder.
Da vi forberedt oss på å gå, skjedde det samme igjen. De ikke-troende magikerne kunne ikke forstå hva som skjedde. Jeg spurte de onde åndene igjen hvorfor de kom tilbake, og de sa: "Hun har ikke fortalt oss å gå vekk. Hun vil ha oss. Bare du vil at vi skal forsvinne ".
Igjen ba jeg dem om å forsvinne fra henne og de forsvant umiddelbart. Jeg forklarte henne hvorfor de var kommet tilbake og jeg begjærte av henne at hun skulle si til dem å forsvinne og ikke komme tilbake. Hun gjorde dette. Siden lærte jeg henne å be og påkalle Jesu blod mot dem.
Klokken var nå nesten 12 på dagen, og Clarita var svak etter ildprøvelsen. Jeg ba en tjenestemenn i fengselet om å la henne hvile og etterpå gi henne mat.
Da jeg gikk, fortalte jeg Clarita at jeg var sikker på at disse demonene ville komme tilbake. "Når jeg er gått," sa jeg, ”Kommer de til å komme. Da må du kreve at de forsvinner uten at jeg er til stede. Du må si:" Forsvinn i Jesu navn, og de vil adlyde. " Jeg dette forlot jeg fengselet.
Vi ba reporterne om ikke å skrive om morgendagens hendelser og de sa at de måtte gjøre det. Historien hadde gått i to uker og måtte avsluttes. Siden metodistkirken er det eldste protestantiske samfunnet på øyene, antok de at jeg var metodist, og det stod det i avisene på den måten. De visste ikke hvordan de skulle skrive om en slik begivenhet, så noen ting de sa var ikke riktige. Men jeg føler meg mest ansvarlig for dette, fordi jeg ikke ga dem noe intervju og forlot plassen for å komme vekk fra publisiteten.
Demonene returnerte virkelig for å angripe Clarita og en uvanlig ting skjedde, da hun fortalte at de skulle forsvinne. Hun var involvert i en dødelig kamp og kom inn i koma, med knyttede never. Legen fikk opp hennes hender, og til sin overraskelse så han at det var noen lange, svarte, grove hår der. Dr. Lara la disse hårene i en konvolutt og la den på et bevoktet sted. Under mikroskopet oppdaget han at håret ikke var fra noen del av menneskekroppen. Legen hadde ikke noe svar på dette mysteriet - hvordan en usynlig ting som skulle være en demon, kunne ha mistet håret ved at en synlig skapning dro løs det. Dette fenomenet må vi forlate ubesvart i øyeblikket.
Den 28. mai hadde Manila Chronicle en overskrift som lød:
"Offer for `Saken`, sier at torturisten er forsvunnet.”
Saken er død! Dette er hva enhver troende kan nå forkynne siden Clarita Villanueva ... i går forsikret om at "saken" endelig ble utdrevet.
Clarita fortalte om befrielsen av sine angripere da hun ba om nåde for dommer Natividad Almeda-Lopez, som skulle bli dømt i rettssaken der hun ble anklaget for løsgjengeri og prostitusjon.
Jenta sa at en amerikansk pastors bønn, Dr. Lester F. Sumrall, som besøkte henne for å rense henne fra djevelen, virkelig gjorde dette. Siden fredag den 22. mai, da pastoren ba med henne i byens fengselkapelet for kvinner, har `Saken` aldri kommet tilbake, la Clarita til.
Dommer Almeda-Lopez plasserte Clarita i Welfareville, et institusjon for jenter på avklimatisering, for observasjon. Sammen med Dr Lara besøkte jeg henne to ganger, og hun var glad for at vi kom. Hun løp frem til oss og sa at hun var redd for at hun aldri ville se oss igjen. Hun skyndet seg å sette opp stoler for oss og snakket med oss lenge. Hun syntes ikke å være den samme jenta vi kjente i Bilibid fengselet, plaget av demoner, med forvrengt ansikt og skrikende med høy stemme. Dette var en helt normal filippinsk jente som hadde blitt gjenopprettet fra et mareritt av demonbesettelse.
La korsens fiender si hva de vil: Kristus har triumfert, og den som hadde blitt bundet, var nå blitt fri!
Clarita ble snart satt fri og plassert hos en kristen familie. Etter en stund, for å komme seg bort fra nysgjerrige mennesker som ønsket å møte henne, flyttet hun til nordlige Luzon og bosatte seg i en liten by der.
Det er ikke lett å gi en detaljert rapport om en slik oppsiktsvekkende historie. På mine reiser i mer enn hundre land og over tusen byer i verden har jeg ikke hørt noe så rart. Følgende fakta er ubestridelige og uutslettelige: Clarita ble bitt og kvalt av usynlige fiender. Hennes sak kunne ikke løses av medisinsk eller psykologisk vitenskap. Hun ble befridd av kraften ved en enkel bønn til Kristus. Ære og pris på dette miraklet gir vi uforbeholdent til Gud og Herren Jesus Kristus.